Historikk

By- og bygdelagsforbundet (BBF).

På midten og slutten av 1930 tallet vare det flere som ivret for nærmere samarbeid mellom bygdelagene i Oslo. Det ble gjort forsøk på å få til en propaganda aksjon I Oslo på veiene av samtlige bygdelag. Dette viste seg dessverre ikke mulig å få til da det var flere bygdelag som prioriterte indre lagsarbeid istedenfor samarbeid, Oslo fylkeslag støttet også dette. Flere av formennene i de frittstående lagene syntes det var synd at prosjektet ikke ble noe av. Med bakgrunn i dette kalte Bjarne Guttormsen (formann i Kongsberglaget) sammen til et møte den 23. november 1938 for å drøfte muligheten til å etablere en felles organisasjon for de frittstående lagene. På møtet ble man enig om å ta initiativ til dette. Det deltok 7 formenn på det første møte. Det ble holdt et oppfølgende møte den 6. desember, der 14 lag var representert. Dette var god oppslutning.

På dette møte ble det valgt en lov komité som fikk i oppgave å lage lover for BY og Bygdelags Forbundet(navnet syntes å ha vært klart fra dag 1). De hadde et utkast ferdig 18. januar 1939. dette ble sendt på høring med svarfrist 20. februar. 28. februar ble stiftelses møte holdt og By og Bygdelags Forbundet var et faktum..

By og Bygdelags Forbundet første leder var Lars Ustad fra Trønderlaget. Han ble valgt for ett år (1939-40).

BBFs formål er nedfelt i paragraf 1 i forbundets vedtekter og lyder:

Etter et kort opphold under og etter invasjonen fortsatte lagsvirksomheten frem til våren 1942. da ble de enkelte lagsformenn og BBF's ledelse oppfordret til å innrette seg etter de nye forordninger, noe som medførte at de enkelte lags og BBFs styrer nedla sine verv. BBF's ledelse ble spesielt innkalt til styret i Norges Ungdomslag (som på det tidspunktet var nasifisert). Der ble de oppfordret til og gjenoppta sine verv og truet med at dersom dette ikke skjedde kunne de risikere å bli arrestert. De unngikk arrestasjon under forutsetning om at man holdt et nytt ekstraordinært årsmøte for å se om det fantes noen som kunne overta lederfunksjonene i henhold til de nye forordningene. Heldigvis var det ingen som sa seg villig til å ta verv og virksomheten ble satt i bero.

Etter krigen ble det et skikkelig oppsving for lagsvirksomheten og BBF. BBF la ned mye arbeid i skolering av tillitsvalgte i den første tiden etter krigen. Dette for å sikre forsvarlig drift av medlemslagene.

BBF virket også som talerør for sine medlemslag når det gjaldt samarbeid med andre organisasjoner, frittstående lag og Oslo kommune.

De søkte også samarbeid utover landets grenser gjennom Nordisk Gjenstavnforbund og med bygdelag i Amerika.

Det å skaffe lagene et sted å være har også stått sentralt hos flere styrer. Om man skal beklage eller være glad for at noen av de mest voluminøse planene ikke ble noe av det får man bare spekulere i.

I 1956 ble BBFs venneforening, Husfondet, stiftet. Bakgrunnen for stiftelsen var å skaffe penger til kjøp av egne lokaler. Den 20. februar 1992 ble dette en realitet, da Benneches gate 4 i Oslo ble kjøpt og innviet. Det er et greit sted for mindre arrangementer og lagsmøter.

Idretten var også viktig i en lenger periode. I dag er fysisk fostring godt ivaretatt av lokale idrettsforeninger og en skog av trenings sentere. Det er også et faktum at deler av medlemsmassen i BBF er over idrettsaktiv alder.

Økonomisk sett fikk BBF inntekt i form av ulike aktiviteter og arrangementer. BBF arrangerte teatergrupper, bridgegrupper, ski-grupper, kor, lyn lotteri og oblatsalg. Mange av disse aktivitetene så dagens lys i lokallagene under krigen og eksisterte fortsatt etter krigen.

I en lang periode fra midten av 70 tallet til midten av 90 tallet nøt bygdelagsbevegelsen og BBF sentralt godt av midler som Oslo kommune velvillig stilte til rådighet for ideelle organisasjoner og ungdomsarbeid.

Pr dato er inntektsgrunnlaget basert på renteinntekter av oppspart kapital.